 |
| Artikkelforfatteren, Kaja Nordby |
Plutselig var vi der!! 18 svært entusiastiske fysikklærere som står i en tunnel 100 meter under bakken og ser på vedlikehold av CMS detektoren på CERN. Den ene av de to detektorene som fant Higgs bosonet. Vi peker og snakker om detektorer av forskjellige slag og tar flere selfies enn en gjennomsnittlig japansk turistgruppe. Men hvordan havnet vi der? Og hvorfor skriver jeg dette nå?
Jeg begynte på dette reisebrevet på flyet hjem fra CERN, men det ble ganske raskt klart for meg at det ikke var det rette tidspunktet. Jeg satt inneklemt i et vindussete, mens jeg følte meg så full av ting å fortelle at hele flyet ville vært for trangt. Vi hadde gjort så mye, sett så mye, lært så mye, det var ikke mulig å skrive noe kort referat. Jeg prøver på nytt nå, nesten et halvt år seinere.
The Norwegian Teacher Programme på CERN er et årlig 6-dagers program for lærere. Kurset tar for seg forskningen på CERN, både grunnlaget for den og resultatene av den. Det er lagt opp med teoretiske foredrag på formiddagen og guidede besøk på forskjellige deler av anlegget på ettermiddagene. Deltagerne bor på hotellet inne på CERN og kan bevege seg fritt inne på området.
Søndag 26. Februar 2017 var vi 18 norske fysikklærere som måtte opp til velkomstdrinker i hovedhuset på CERN. Her ble vi møtt av CERNs koordinator for alle lærerprogrammene, Jeff Wiener og den norske koordinatoren Jens Vigen, i tillegg til flere av foredragsholderne. Vi fikk også en rask guiding på de delene av CERN vi kom til å trenge for å komme oss rundt på egenhånd.
Førsteinntrykket av CERN må jeg innrømme at var temmelig skuffende. Slitte grå lagerbygg, kontorbygg hvor persiennespilene stakk i alle retninger, huller i linoleumen på gulvene, rør i alle takene og dårlig belysning i korridorene. Men ganske raskt glemte jeg fasadene og ble helt oppslukt i alt forskerne faktisk har skapt.
Formiddagene hadde vi foredrag med (i all hovedsak) norske forskere som forklarte teorien bak noen av de største forskningsprosjektene Norge er involvert i ved CERN. Vi lærte om partikkelfysikk, akseleratorfysikk, detektorer, datalagring og selvfølgelig Higgs bosonet og prosjektene Atlas og Alice. Når jeg så programmet var jeg litt engstelig for at det jeg hadde av kvantefysikk fra universitet var glemt (noe jeg nok hadde ganske rett i), men foredragsholderne var stort sett veldig flinke til å knytte det de pratet om tilbake til grunnleggende fysikk. Dette gjorde det lettere å se hvordan fysikken de pratet om kan være interessant også for mine egne elever. Jeg må vel innrømmet at det av om til gikk litt over hodet på meg, men det aller meste traff rett der det skulle.
Etter lunsj var det tid for ekskursjoner. Da fikk vi se hvordan teorien vi akkurat hadde gjennomgått fungerte i praksis. Vi besøkte Cryogenic Testing Facility, Low Energy Ion ring, datasenteret, Synchrocyclotron, kontrollsenteret for Large Hydron Collider (LHC) og vi var nede i tunnelen og så på en oppgradering av den gigantiske detektoren CMS.
Dette var jo et kurs for lærere, og det holder jo ikke å ha kunnskap om noe, man må jo også ha kunnskap om hvordan man skal formidle denne kunnskapen videre. Programmet hadde foredrag om dette også, og vi fikk en gjennomgang av hvordan man best søker om å få komme på besøk til CERN med skoleklasser, samt tips til andre ting en slik tur kan kombineres med, og tips til hvordan man kan søke om å få delta på S’Cool-lab (et tilbud til skoleklasser hvor man gjør forsøk på i et skolelaboratorium på CERN). Men kanskje de viktigste tipsene til hvordan jeg kan bruke kunnskapen i undervisninga kom fra de andre lærerne. Når 18 fysikklærere settes sammen med ingenting annet å gjøre på kveldene, så kommer de til å diskutere fysikkundervisning.
Så da har jeg svart på hvordan jeg havnet i CMS-tunnelen, men hvorfor forteller jeg dette nå? Jo for påmeldinga til neste års Norwegian Teachers Programme har åpnet, så hvis du vil være med på dette eventyret er det bare å registrere seg på nettidene:
https://indico.cern.ch/event/636943/
Dette var jo et kurs for lærere, og det holder jo ikke å ha kunnskap om noe, man må jo også ha kunnskap om hvordan man skal formidle denne kunnskapen videre. Programmet hadde foredrag om dette også, og vi fikk en gjennomgang av hvordan man best søker om å få komme på besøk til CERN med skoleklasser, samt tips til andre ting en slik tur kan kombineres med, og tips til hvordan man kan søke om å få delta på S’Cool-lab (et tilbud til skoleklasser hvor man gjør forsøk på i et skolelaboratorium på CERN). Men kanskje de viktigste tipsene til hvordan jeg kan bruke kunnskapen i undervisninga kom fra de andre lærerne. Når 18 fysikklærere settes sammen med ingenting annet å gjøre på kveldene, så kommer de til å diskutere fysikkundervisning.
